Smokingen i utvikling?

Smoking er kanskje et aktuelt plagg for noen i disse dager. HER er en interessant dansk artikkel om dette antrekket.

Den gode materialismen

Å satse på kvalitet (som ofte er dyrt) handler også om å ta vare på ting.
Dyre plagg eller sko har som regel en kvalitet som gjør at de varer lenge, og som det er en nytelse å bruke. Dermed er dette også ting som det er verd å ta vare på, noe som igjen øker både levetiden og gleden. Med andre ord en vinn-vinn-situasjon.


DETTE innlegget på bloggen Permanent style var så godt at jeg vil gjøre spesielt oppmerksom på det, særlig fordi ordet "materialisme" nesten utelukkende brukes negativt, ikke minst nå i julen. Jeg viser i denne forbindelse også til DETTE innlegget som jeg hadde i denne bloggens første dager.

God jul!

God jul til alle lesere av denne bloggen!

(Dette var noe av det mest relevante jeg fant da jeg søkte på nettet på "santa+fashion". Jeg slutter meg fullt ut til gullfiskens tanke.)

Lær å knyte slips med Jon Almaas

HER forklarer Jon Almaas hvordan et slips skal knytes. Til orientering er det en Windsor-knute han demonstrerer, en av de klassiske slipsknutene.

Klær og kulde

Dette bildet, funnet på nettet, av russisk-inspirert herrevintermote, viser at det er fullt mulig både å holde varmen og å være elegant. Selvfølgelig.


Jeg tenker at klær nå handler veldig mye om en av klærnes viktigste funksjoner, nemlig å beskytte bæreren mot elementene, i dette tilfelle kulde. Man ser av og til folk klage over at det er så vanskelig å kle seg elegant her i nord, fordi vi må ha så mye klær på oss. Men jo mer klær, jo mer muligheter er det vel for kreativitet? Flere plagg, mer stoff, flere lag, osv. Detaljer som skjerf, lue og votter. Det er jo nettopp når det gjelder vinterplagg at norsk klesdesign har markert seg, med mariusgenser, selbuvotter, setesdalskofte og jeg vet ikke hva. Lykkelige tilfeller av at form og funksjon går opp i en høyere enhet. Selv er jeg ikke innehaver av noen norske klassikere av nevnte type, men jeg har da på meg mye norsk i kulda likevel; overtrekksbukse fra Bergans, dunparkas fra samme sted, Ullvang-sokker, støvler fra Alfa skofabrikk (M 77). Nå snakker jeg om antrekket jeg bruker når jeg går hundeturer i sprengkulda. Mye av turen foregår på noen forblåste jorder, hvor vinden gjør den relle kulda en del verre enn gradestokken viser, og som gjør vindtette plagg absolutt nødvendig. Jeg har i flere år savnet et skikkelig godt hodeplagg, som både holder varmen og som er vindtett. For noen uker siden var jeg innom den lokale filialen av Norsk Høyfjellsutstyr og kjøpte en lue fra Lowe alpine som dekket behovet. Den har øreklaffer og går langt ned i nakken, og butikken garanterte at den aldri kom til å blåse av! Jeg hadde også behov for nye hansker, og kjøpte det i samme butikk. Både et par vindtette og angivelig varme hansker, og et par tynne "innervanter" i merinoull. Denne kombinasjonen holdt ikke helt hva den lovet, derimot viste de nye innervantene seg å være ideelle inni et par skinnvotter jeg hadde fra før. Så nå er jeg omsider varm og vindtett over det hele.

Og når jeg ikke går hundetur? Jeg har en god, varm vinterjakke fra Gant (Norfolk Parka), kjøpt på salg for en del år siden, og et bra utvalg i frakker i ulike lengder og materialer.

Noe som undrer meg i kulda, er at så mange mennesker går barhodet, særlig menn, forekommer det meg, men også mange kvinner. Jeg skjønner ikke hvordan folk orker, og det kan da ikke være sunt? Noen burde foreta en spørreundersøkelse og finne ut hvorfor folk er barhodet i sprengkulde. Jeg kan tenke meg tre grunner: 1) forfengelighet (håret blir flattrykt og/eller bustete), 2) de vil vise at de er tøffe, 3) giddaløshet.

Slipshandel

"Juleslipset" fra Breuer til venstre, det "preppy" slipset fra Polo Ralph Lauren til høyre.
Det røde slipset kan selvagt også brukes til mange andre anledninger. (Dessverre skinner blitsen litt i silken; rødfargen er egentlig noe dypere og mer "mettet".)

Detaljer er viktige. Jeg skal snart på Gyldendals julefest, og antrekket er mørk dress. Det er ingen dresskode, men i fjor var jeg omtrent den eneste som ikke hadde mørk dress, og det er ikke noe hyggelig. Jeg hadde svarte penbukser og grå jakke, men akkurat i fjor var, av en eller annen grunn, omtrent alle andre i svart dress, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg mente å huske at det ikke har vært slik tidligere. Men i år tar jeg ingen sjanser, altså mørk dress. Og siden det er julefest, bestemte jeg meg for et rødt slips. Jeg har to røde slips fra før, men etter en kritisk granskning ble begge forkastet . Det ene hadde ikke den rette rødfargen (for mye gult i det røde) og det andre var for kort og for smalt til å henge pent og naturlig. Altså måtte jeg ha et nytt slips. Siden jeg likevel hadde et ærend i Oslo i går, stakk jeg innom Ferner Jacobsen. Og det første mine øyne falt på idet jeg kom inn døra, var akkurat det røde slipset jeg hadde sett for meg. Altså kjøpte jeg det (selvsagt etter å ha sett på en del andre, for sikkerhets skyld). Slipset er av et fransk-italiensk merke som heter Breuer, ukjent for meg frem til nå. De lager klær også, og stilen tiltaler meg så absolutt. Hjemmesiden er HER. Synd jeg må til Belgia eller Frankrike for å finne en av forretningene deres. Slipset jeg kjøpte, er håndsydd i 100 % silke.

Jeg tar samtidig med det forrige slipset jeg kjøpte, hos Gunnar Øye i Bogstadveien for noen uker siden. Det er håndsydd i Italia i 64 % ull og 34 prosent silke. Det vil si at fôret er i silke. Typisk preppy i stilen (se tre innlegg nedenfor). Jeg så det i et av vinduene til Gunnar Øye, hvor det bare var ting fra Polo Ralph Lauren, og tenkte at det ville passe godt til blazer.

Litt råflott, kanskje, å kjøpe to så dyre og fine slips når jeg knapt bruker slips, men det dreier seg om å ha det rette tilbehøret til de rette anledningene. Og som sagt - detaljene er viktige. Et slips er dessuten en svært fremtredende detalj.

Bake kaker søte

Gårsdagens bakst: Biscotti med Drambuie og tranebær.





Jeg liker å bake, og av og til baker jeg noen italienske småkaker som heter biscotti. En god oppskrift finnes HER, på Tines hjemmeside. Den er med grovhakkede mandler og revet appelsinskall. Men her er det rom for variasjoner. Man kan ha nærmest hva som helst i biscotti, blant annet er det veldig godt å smakssette dem med forskjellige likører. Som nevnt noen innlegg nedenfor fikk jeg nylig en flaske av den skotske whiskylikøren Drambuie. Et av produsentens drinkforslag er Drambuie med tranebærsaft. Det hørtes for meg ut som en god idé til biscotti, så i går bakte jeg biscotti med tranebær og Drambuie. Det vil si at jeg erstattet mandlene med tilsvarende mengde grovhakkede tranebær, og det revne appelsinskallet med en god skvett Drambuie. Neste gang vil jeg kanskje redusere mengden tranebær fra 150 g til 100 g, men gode biscotti ble det.

God helg til denne bloggens lesere!
(Nå skal jeg bake pizza, og på hjemmekinoen i kveld står "Slumdog Millionaire".)

Ny sykkel

Jeg har nylig vært en svært oval helg (fra torsdag til mandag) i København, uten å kjøpe et eneste klesplagg. Det er jeg nesten stolt av. Kanskje min selvpålagte kjøpestopp omsider har begynt å virke, skjønt det dreier seg nok mer om at jeg var på bokmesse og ikke hadde tid til shopping. Ikke var jeg innstilt på det heller.
Men en kveld jeg vandret i Studiestræde (jeg skjønner ikke hvorfor alle mennesker går i kø på Strøget - jeg liker meg bedre i sidegatene, de er så stemningsfulle at man nesten føler seg hensatt til middelalderen) kom jeg forbi en butikk, egentlig en retro-klesbutikk, som hadde noen sykler utstilt på fortauet, blant annen en sammenleggbar en som fanget min interesse. Jeg har nemlig lenge vært på jakt etter en sykkel jeg kan ha i bilen. Jeg får riktig nok akkurat plass til den sykkelen jeg allerede har, men da må jeg legge ned bakseteryggene og får nesten ikke plass til noe annet. Jeg fikk låne en av utstillingssyklene, syklet til parkeringskjelleren hvor bilen sto, og testet "sammenleggbarheten". Sykkelen passet perfekt i bagasjerommet, dvs at jeg kunne dra over trekket som skjuler bagasjen (jeg har stasjonsvogn), og at det var plass til bagasje ved siden av. Overraskende god å sykle på var den også, og med seks gir. Prisen var nedsatt og mistenkelig lav, 1400 kroner (jeg vet ikke hva den var nedsatt fra). Men jeg har fått det jeg var ute etter, og tror jeg blir fornøyd.

Ivy League og preppy

Bilde fra nettsiden til klesbutikken Nick Hilton i Princeton.

Jeg prøver å tilstrebe en stil som kan karakteriseres som ”avslappet eleganse”. Det vil si å være velkledd på en avslappet og behagelig måte. I lykkelige øyeblikk synes jeg at jeg får det til. Idealet kan vel sies å være en kombinasjon av den amerikanske stilen som kalles «Ivy League» og dens avart «preppy». Ivy League er en tradisjonell amerikansk stil med utgangspunkt i amerikansk universitetsmiljø i 1950-årene. Og ikke et hvilket som helst miljø - betegnelsen «Ivy League» (direkte oversatt «eføy-klubben») refererer til toppsjiktet av amerikanske universiteter, nemlig Harvard, Yale, Princeton, Columbia, Brown, Cornell, Darthmout og Pennsylvania og deres ærverdige eføybevokste bygninger. Jeg skal ikke gå inn på detaljene som kjennetegner denne stilen, bortsett fra ledige dressjakker og penbukser. De amerikanske firmaene Brooks Brothers og J. Press regnes som typiske eksponenter for Ivy League.

Av denne stilen har det senere oppstått en variant som kalles «preppy», som blir utmerket forklart i DENNE meget leseverdige artikkelen på Hegnar Online, som ikke minst forklarer hva det innebærer å være preppy på norsk. Artikkelen konkluderer heldigvis med at «å være en prepp handler hverken om å være en snobb eller ekstremt velstående. Det handler om tradisjoner, verdier og en klassisk stil. De to førstnevnte er dessverre ikke tilgjengelig for alle - stilen kan heldigvis kjøpes for penger.»
Typiske trekk ved preppy klær er at de er mer fargerike og sporty enn Ivy League (men absolutt ikke sporty i betydningen jogge- og treningstøy!) Bloggen Men’s Flair har bl.a. DETTE innlegget om preppy og Ivy League.
Polo Ralph Lauren og Gant er typisk preppy. Blant nettbutikker kan nevnes blant annet Lands’End hvor jeg selv har handlet litt. Norske butikker som flagger en preppy stil, er Ferner Jacobsen og Gunnar Øye i Oslo.

Lørdagskveld med pizza, rødvin og Drambuie

Klær er en nytelse, er det ikke? Jeg har tenkt at denne bloggen kan handle om andre former for nytelse også, for eksempel mat og drikke. Ikke at jeg er noen spesialist på noen av delene, men det er jeg for den saks skyld ikke på klær og stil heller. Jeg bare prøver å utvide mine kunnskaper.
Det er lørdag, og hver lørdag baker jeg en klassisk pizza margherita til meg selv og en eller flere andre. Oppskriften har jeg fra denne boken. Denne pizzaen er tynn, sprø og enkel. Og god. Da jeg forrige lørdag spiste en slik pizza på den italienske "stamrestauranten" min i Berlin, lignet den faktisk veldig på min egen. Til pizzaen drikker jeg gjerne en italiensk rødvin. Jeg kan innrømme at min kjennskap til vin stort sett begrenser seg til kategoriene god/ikke god. Imidlertid har jeg erfart at italienske viner generelt passer min smak.

Jeg drikker ikke øl, og jeg drikker ikke brennevin. Men jeg har en "sweet tooth" som gjør at jeg liker likører. På restauranten i Berlin får jeg et lite glass limoncello med regningen, en sitronlikør. Jeg er veldig glad i ting med sitron. (Men jeg har aldri skjønt hvorfor folk kjøper dyrt mineralvann på flaske tilsatt kunstig sitronsmak. Jeg fyller hver dag en karaffel med vann, putter en sitronskive oppi og setter den i kjøleskapet til middag. Så har jeg isvann med akkurat passe mye sitronsmak. Enklere og billigere (og bedre) blir det ikke. Vann hører alltid til.








Forleden fikk jeg en flaske Drambuie. Det er en skotsk likør bestående av maltwhisky, lynghonning og en hemmelig urteblanding. Drambuies hjemmeside er HER. Drambuie kan selvfølgelig drikkes som den er, men med denne likøren kan man også enkelt lage seg en drink, for eksempel en Crushed Nail: 4 cl Drambuie, en halv lime og knust is. Eller en Ruby Nail: 4 cl Drambuie, is og tranebærjus, pluss to limebåter som presses over. Lime kan brukes som pynt på begge.



Og med dette ønsker jeg lesere av denne bloggen en fortsatt fin helg.

Nye sko

Garderoben manglet et par sko av denne typen, og da Charles Tyrwhitt nå hadde dem til halv pris, kunne jeg ikke dy meg lenger (i tillegg trekkes den engelske momsen fra når man handler fra England. Det kan komme moms og toll på i Norge, men det virker som om dette er avhengig av dagsformen til Posten/Tollvesenet). Det er tredje par sko jeg kjøper fra dette firmaet i Jermyn Street i London, og jeg har vært svært fornøyd med dem jeg har kjøpt hittil.

Ich wünsche Ihnen ein schönes Wochenende!

Litt sent å ønske leserne av denne bloggen en god helg, men likevel. Jeg har nettopp vært på min italienske stamrestaurant her i Berlin, tvers over gaten for leiligheten jeg bor i, og spist steinovnspizza (tynn og sprø og enkel, slik jeg lager den selv), sjokoladekake med mascarpone og drukket en halv flaske Montepulciano. Berlinere går mye ut, og på en lørdagskveld er denne restauranten stapp full. Mange er stamgjester; det håndhilses og klemmes og kysses på begge kinn og jeg vet ikke hva. Jo, jeg vet forresten hva: Tyskerne er et høflig folk. Man skal ikke langt utenfor Norges grenser før folk viser en høflighetskultur som nesten gjør det flaut å komme fra steinrøysa Norge. Et restaurantbesøk er en god anledning til å observere. Paret som satt ved nabobordet, hilste for eksempel på meg både da de kom og gikk. Høflighetsfraser spiller en stor rolle i Tyskland, og som turist gjør man klokt i å lære seg en del av dem. De gjør den daglige omgang glatt og smidig, i positiv forstand. Man hilser når man kommer inn i en butikk eller på et spisested (Guten Tag), og man hilser når man går (auf Widersehen eller Tschüss). Fredager, og til dels også lørdager, hilser selv kassadamen i daglivarebutikken en med "ein schönes Wochenende". Det betyr "god helg". Det rette svaret er da "danke gleichfalls" - takk i like måte. "Danke gleichfalls" kan selvfølgelig brukes i alle andre sammenhenger også. Den man sier det til, kvitterer da med et "danke" (takk). Rene pingpongen med høflighetsfraser, med andre ord, men du verden så trivelig det er. De-formen er fortsatt meget brukt i Tyskland, og når man henvender seg til noen på gaten, for eksempel for å spørre om veien, begynner man alltid med "Entschuldigen Sie bitte". Det sies at tyskerne er utilnærmelige, og om berlinere spesielt heter det at de har en egen ubehøvlet væremåte. Det har jeg aldri merket noe til, jeg treffer bare hyggelige mennesker her. Og er de ikke direkte hyggelige, så er de i hvert fall høflige og korrekte. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg til en viss grad behersker språket (tyskerne blir lett smigret av turister som snakker tysk, og har meget stor overbærenhet med grammatikalske bommerter så lenge man gjør seg forstått), og at jeg er svært nøye med høflighetsformene. Dessuten kler jeg meg ikke som en typisk turist, og oppfører meg heller ikke som en.










Kafébesøk er en del av storbylivet. Dette er fra kafeen i Deutsches Historisches Museum. Jeg drikker ikke kaffe, men te. Min foretrukne tevariant er svart te med melk og brunt sukker. Du verden så lut lei en pasjonert tedrikker kan bli av de evinnelige posene med Earl Grey og kafeer som aldri har hørt om brunt sukker. Får man attpåtil teen i en liten kaffekopp, kan dagen, eller i hvert fall måltidet, langt på vei være ødelagt. På kafé gjør te seg best i glass. På denne kafeen var det riktig nok også posete, men innholdet var i hvert fall Assam, som er "melketeen" fremfor noen. Til daglig foretrekker jeg riktig nok den mer syresvake Keemum, men man skal ikke være helt urimelig i kravene heller. Den virkelige lakmustesten er imidlertid om man får noe å legge den brukte tesilen eller -posen på. Det fikk jeg her. Jeg spiste lunsj på denne kafeen, nærmere bestemt "ein herzhaftes Frühstück". Direkte oversatt: "en solid frokost". "Frühstück" betyr i utgangspunktet det samme som på norsk, altså "frokost". Det kan imidlertid også ha samme betydning som "frokost" på dansk, nemlig lunsj. Mange tyske kafeer serverer nemlig en lunsjtallerken som benevnes som en eller annen form for "frühstück", som i dette tilfellet. Min tallerken besto av rundstykker, kokt egg, agurksalat, grønn salat, flere typer kjøttpålegg og flere typer ost. Innholdet og betegnelsen på lunsjtallerkenen varierer fra kafé til kafé, men som regel får man en utmerket lunsj med dette alternativet.



Dette bildet er tatt midt i Berlin! I den store parken som heter Tiergarten, eller Der Grosse Tiergarten for å være helt nøyaktig. Betegnelsen "Tiergarten" alene omfatter mer enn parken, nemlig et større område i bydelen Mitte. Parken Tiergarten er for øvrig større enn Hyde Park i London, men mindre enn Central Park i New York.

På handletur i Berlin

Interiør fra Chelsea Farmer's Club i Bleibtreustrasse (off Kurfürstendamm).



Så er jeg i Berlin, og dagen i dag var avsatt til kleskjøp. Jeg begynte med å kjøpe sokker på KaDeWe, de har stort utvalg av Falke, det tyske merket som jeg foretrekker. Falke har også egen butikk lenger oppe på Kurfürstendamm.

Jeg kikket også innom Barbour-avdelingen, men fant ikke den jakken jeg lette etter, og som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte i fjor! Poenget er, som tidligere sagt, at jeg ikke vil ha en tradisjonell Barbour-jakke i mørk grønt eller blått, men en lys og lettere. Etterpå var jeg innom Barbours egen butikk på Kurfürstendamm, men også der gikk alt i mørke farger. Nå har jeg gitt opp Barbour-prosjektet, i hvert fall inntil videre.

Planen var også å kikke innom Hermès, men det fant jeg ikke (hadde glemt å ta med adressen), dessuten kjøpte jeg et nydelig silkeslips, sterkt nedsatt, hos Chelsea Farmer’s Club, en artig butikk i Bleibtreustrasse off Ku’damm, hvor de dyrker en engelsk country-stil. Kjøpte en veldig fin cordbukse der i fjor.

Deretter gikk turen til Angelo Sassu like i nærheten, som har spesialisert seg på italiensk herremote. Veldig hyggelig innehaver, vi kommuniserte på tysk, engelsk og litt italiensk, og det gikk veldig greit, jeg kjøpte en cordbukse og en veldig fin dressjakke i silke og bomull til neste sommer. Dressjakken var rosa med litt mørkere tynne røde striper, for det første hadde jeg bruk for en sommerjakke, for det andre prøver jeg å innføre litt mer farger i garderoben.

Ingenting av dette kostet en formue, og alt inngikk i min overordnede plan. Ingen feilkjøp, ingen forhastede beslutninger. Veldig fornøyd med det.

Som jeg har vært inne på før, bør man ha en overordnet plan for hva man skal kjøpe. Til grunn for denne bør man igjen ha en slags analyse av hva slags stil man har eller tilstreber. Bevissthet er nøkkelordet for å unngå feilkjøp. Samtidig må man være åpen for det jeg kaller ”bevisste impulskjøp”. Man kan komme over ting man egentlig ikke hadde planlagt, men som man får lyst på, og som tilfører garderoben en kjærkommen tilvekst. Dressjakken jeg kjøpte i dag, er et godt eksempel. Det var ikke et planlagt innkjøp, men jeg fikk lyst på den med en gang jeg så den, og den satt som et skudd. Det viktigste var imidlertid at jeg straks så at den fylte et hull i garderoben som jeg ikke hadde tenkt over, i tillegg passet den fint inn i planen om å tilføre mer farge. At den var italiensk og meget forseggjort, men til en overkommelig pris, gjorde heller ikke noe. Nå gleder jeg meg til å ta den i bruk til sommeren.

The no socks look

Dette bildet sto nylig på bloggen til The Sartorialist, som ikke legger skjul på at han liker ”the no socks”-look. Både på denne bloggen og på andre som skriver om herremote ser man stadig bilder av folk som ikke har sokker i skoene. Dette er tydeligvis en trend i tiden, jeg vil kalle det en manér. For meg er det uforståelig hvordan en sånn manér kan oppstå, jeg får grøsninger bare av synet, og enda mer av tanken på å skulle gå sånn selv. Med andre ord: For meg er det helt utenkelig. Noe mer ubehagelig kan jeg knapt forestille meg, og jeg synes absolutt ikke det ser pent ut. Det må være kaldt, for det første, og for dem med tendenser til fotsvette kan man jo selv tenke seg hvordan det må være både for omgivelsene og for skoene. Jeg holder meg til det gamle idealet om at bar hud ikke skal ses på herreben, et punkt hvor mange norske menn svikter - ikke ved å gå barbent i skoene, men ved å bruke for korte sokker. Uansett hvilken stilling man befinner seg i - om man har lagt det ene benet oppå det andre, for eksempel - skal sokken alltid være lang nok til at hud ikke synes.

And now for something completely different

Hva med litt fado på en fredagskveld? Ana Moura er en av mine musikalske favoritter.

På ønskelisten: Hermès-slips

Jeg tror jeg setter et Hermès-slips på ønskelisten. For den saks skyld gjerne flere, men ett sted må man begynne, og med de prisene Hermès angivelig opererer med, må det nok pent bli ett av gangen. Om slips fra Hermès sier Bernhard Roetzel følgende i sin bok En gentleman - håndbok i klassisk herremote: «Hermès-slipsene hører til blant et lite antall eksklusive produkter som står for god smak verden over. Det finnes sikkert slips som vitner om en enda mer forfinet stilsans, og det finnes absolutt både dyrere og mer sjeldne slips, men intet annet slips er i samme grad hevet over enhver kritikk, mote og smak som nettopp et slips fra Hermès.» (I stedet for å si at det er hevet over enhver smak, ville jeg nok sagt at det var hevet over skiftende smaksretninger, eller noe i den dur - Roetzel fremhever jo i begynnelsen av sitatet at Hermès nettopp er et uttrykk for god smak. Men her kan det være oversetteren som har slumset litt.)
Anyway -- et Hermès-slips er altså noe å trakte etter. For mitt vedkommende trenger det ikke gå lenge til ønsket går i oppfyllelse, siden jeg etter planen snart skal befinne meg så nær Hermès' filial i Berlin at jeg like godt kan ta en tur innom. Dét koster i hvert fall ingenting.
Mye kan sies om slips - norske menn flest går nok helst uten, bortsett fra til mer formelle anledninger, ofte ikke engang da. For meg er det situasjonsbetinget. Noen ganger føler jeg det naturlig å bruke slips og har lyst til det, andre ganger ikke.
Da jeg leste meg litt opp på slips for å skrive dette innlegget, følte jeg meg litt beskjemmet fordi jeg bare mestrer én slipsknute, nemlig Windsor. Jeg må også innrømme at jeg som regel knyter et slips bare én gang, og deretter nøyer meg med å utvide og stramme løkken når jeg tar slipset av og på.
Men jeg skjønner nå at jeg må lære meg i hvert fall én knute til, nemlig four in hand eller Old England, en smalere og mer langstrakt knute enn Windsor. Valget av slipsknute handler dels om smak, men også om type skjortesnipp.

Det danske herremoteikonet Mads Christensen, forfatteren av boken Absolutt mann (originaltittel Den store blærerøv) uttrykker seg med store bokstaver også når det gjelder slipsknute:

«En voksen mann står ofte i situasjoner der han skal treffe viktige beslutninger som får konsekvenser for hele hans fremtid. Valget av slipsknute er en av disse beslutninger.»

Nå vel, så galt er det nok ikke, aller minst i våre dager. Men det er ofte detaljene som teller, og slipsknuten kan nettopp være en detalj som man i hvert fall kan ha et bevisst forhold til.

Både Roetzels bok og Christensens bok har tidligere vært omtalt i denne bloggen.
HER er et innlegg fra bloggen Permanent style om Hermès-slips, og Hermès’ hjemmeside finnes HER.

Barbour-føljetongen

Under frokosten i dag falt blikket på denne annonsen for Barbour i ukens utgave A-magasinet. Jeg har lenge ønsket meg en Barbour-jakke, og fortalte tidligere i år om et forsøk på å kjøpe en hos Ferner Jacobsen (trykk på temaet Barbour under). Som man ser av bildet i det ene innlegget, var det ikke en av de typiske Barbour-jakkene i oilskin eller vattert stoff, men en såkalt "Lightweight Contemporary Beaufort". Jeg hadde sett jakken på nettet og sjekket hos Ferner Jacobsen om de hadde den. Det hadde de ikke, men kunne skaffe den. Det tok sin tid, flere måneder faktisk, noe som ikke skyldtes Ferner Jacobsen, men leverandøren. Da jakken omsider kom, viste det seg at den ikke passet. Både ekspeditøren og jeg så det med en gang. Selv om jeg hadde bestilt jakken, hadde jeg forsikret meg om at jeg ikke var forpliktet til å kjøpe den. Ingen sure miner fra butikkens side, selv om de hadde hatt mye arbeid med å skaffe den. Min erfaring med Ferner Jacobsen er at ekspeditørene der er genuint opptatt av å gjøre kunden fornøyd og å være rådgivere, ikke bare selgere. Det er meget klok politikk etter min mening. De gangene jeg har gjort feilkjøp, har det stort sett vært i butikker hvor ekspeditørene er for ivrige til å selge for enhver pris. En kunde som har gjort et feilkjøp pga en overivrig selger kommer neppe tilbake, i motsetning til en fornøyd kunde som føler at han fått hjelp til å finne det rette.
Jeg er dermed fortsatt uten en Barbour-jakke, men om et par uker skal jeg til Berlin, og da kommer jeg til å kikke både i Barbour-avdelingen på KaDeWe og i Barbours egen butikk på Kurfürstendamm. Så får vi se hva resultatet blir.
HER er et innlegg om Barbour på bloggen Men’s Flair, og The Sartorialist har et bilde av en velbrukt Barbour-jakke i et innlegg 6. oktober (min kommentar til dette bildet er at selv en Barbour-jakke kan bli FOR velbrukt, men igjen: smak og behag).

God helg til denne bloggens lesere!

Høstfarger

Her er en pologenser og en vanlig genser jeg fikk i posten i dag, fra Lands' End (fargene er litt for lyse pga blits, men ved hjelp av lenkene kommer man direkte til sidene hvor plaggene er presentert). Land's End er et amerikansk firma, men varene kommer fra England, så de har kanskje en avdeling der også. Pologenseren er burgunderrød og genseren «dark brown heather». Fargene er valgt ut fra årstid og kombinasjon med plagg jeg har fra før. Kvaliteten er bokstavelig talt til å ta og føle på, og de passet perfekt. Jeg var usikker på størrelsen, men valgte L fordi jeg regnet med at det var en litt stor L, og det viste seg å stemme.
Prisen var ikke avskrekkende, særlig fordi jeg benyttet meg av et tilbud. Amerikanske og engelske firmaer er veldig flinke til å sende mailer med nyheter og tilbud, slik at man stadig er orientert.

Jeg er generelt skeptisk til å kjøpe klær fra utlandet på nettet fordi det blir mye plunder og heft (og ekstra utgifter) hvis ting ikke passer og må byttes. Jeg har imidlertid vært heldig med skokjøp - de tre parene jeg har kjøpt, fra engelske nettbutikker - har passet perfekt. Og nå altså også heldig med disse to plaggene fra Lands' End.

Å kjøpe dressjakker, skjorter og ytterplagg på nettet tror jeg ikke jeg vil våge meg på, til det føler jeg at det blir for mye av et sjansespill med hensyn til passform og størrelse. Men sko og trikotasje har jeg til nå bare gode erfaringer med.

Kamelhårsfrakken

Illustrasjonsfoto fra nettet.


Det er høst, en årstid for kappe eller frakk.
Bernhard Roetzel skriver dette om Frakkekultur i sin bok En gentleman - håndbok i klassisk herremote:
«Frakken skal først og fremst beskytte mot kulde, vind, støv og regn. Frakken signaliserer også at den som har den på seg, er på vei til et eller annet sted. Idet man tar på seg en frakk, indikerer man et oppbrudd. Når man tar den av seg, betyr det at man er kommet frem til bestemmelsesstedet, og når man henger den fra seg, viser man at man er klar til å ta del i en sammenkomst. Hvis man derimot gjør sin entré og ikke tar av seg frakken, signaliserer man avstand, mistro eller ubesluttsomhet: «Senere begav hele selskapet seg til en bar, hvor man først ble stående med frakkene på [...].» Slik skisserer Max Frisch en uavklart situasjon med få ord i sin roman Kall meg Gantenbein.
Frakkens beskyttende funksjon kan altså også ses i en overført betydning. Den kan fungere som en beskyttende kappe mot en omverden som ofte blir vurdert som fiendtlig. Den trekker opp en grense mellom oss selv og den ytre verden. I novellen «Futteralmennesket» beskriver Anton Tsjekhov dette behovet: «Hos dette mennesket kunne man iaktta en stadig og uimotståelig streben etter å omgi seg med en kappe, skaffe seg et futteral som skulle avsondre og beskytte ham mot påvirkninger utenfra.» Dette var grunnen til at Tsjekhovs figur Benikow til enhver tid var iført en dobbeltspent frakk med fløyelskrage.
[...]
Som regel vil man velge en frakk som harmonerer med ens egen stil, og som dessuten passer i de miljøene man ferdes i. Frakken forteller ganske mye om hvilke planer man har: om man er på vei til arbeidet eller om man skal på jakt, ta en tur i operaen, eller om man kanskje befinner seg på en reise. Man går med andre ord regelrett glipp av en rekke stilistiske uttrykksmuligheter hvis man til enhver tid ifører seg sin høyt elskede oilskinsjakke, uansett hvor behagelig og passende den kan være. En frakk som passer til anledningen, vil alltid være et uttrykk for stil.»

Så langt Bernhard Roetzel. I stedet for oilskinsjakke, kunne man for mange nordmenns vedkommende dessverre si allværsjakke. En oilskinsjakke har i hvert fall en viss stil, i motsetning til allværsjakken (som for eksempel som regel også er for kort til å dekke en dressjakke). De fleste nordmenn foretrekker nok uansett en ytterjakke fremfor frakk, i tråd med sin bevisste eller ubevisste uvilje mot å «kle seg pent». En frakk føles mer «pyntet» og pretensiøs, man er jo også, både praktisk og i overført betydning, mer bundet av en frakk. Men - samtidig mer beskyttet, også det i både praktisk og overført betydning.

Sist jeg var i Oslo, var jeg stolt av meg selv fordi jeg ikke hadde vært innom en eneste klesforretning. Men så hadde jeg et ærend på Majorstua før jeg skulle forlate byen, og benyttet anledningen til å ta en titt i H&M-butikken i krysset Vibesgate-Bogstadveien. Et kvarter senere kom jeg ut igjen som den fornøyde eier av en kamelhårsfrakk. Et interessant innlegg om denne frakketypen kan leses HER, på bloggen Men’s Flair. Selv har jeg en rekke kapper og frakker, men har aldri hatt noe i nærheten av en kamelhårsfrakk. Det nærmeste er en duffel coat jeg hadde i ungdommen, den var i hvert fall i samme farge.

Når jeg har kapper og frakker fra før, hva skal jeg da med en til? Det handler selvsagt om å ha mulighet for å variere. Skal man kunne variere, må man ha noe å velge i.

En kamelhårsfrakk har gjerne et litt eksklusivt preg. Rimer det med H&M? Tja, hvorfor ikke? Som man vil se i innlegget om kamelhårsfrakker på Men's Flair, har bloggeren der sett en kamelhårsfrakk på Zara. Kanskje kamelhårsfrakker er in nå? Min frakk på H&M kostet ca 1300 kroner. Det er nok ikke noe problem å få kamelhårsfrakker som er langt dyrere, og det er sikkert forskjell i stoffkvalitet og mye annet. Jeg har imidlertid kjøpt i hvert fall én frakk på H&M tidligere, som jeg til tross for rimelig pris har hatt i mange år og brukt mye uten at den har tapt seg. Av etiketten fremgår det at den er laget i Romania, og det samme er kamelhårsfrakken jeg kjøpte. H&M har kanskje en god frakkeleverandør der?
Når det gjelder klær, mener jeg at man til en viss grad får det man betaler for, og at det ofte kan lønne seg å kjøpe dyrt både med hensyn til bruksglede og varighet. Men billig og bra kan så absolutt være en god kombinasjon.

Gubbestil?

Utrolig hva man kan komme ut for. I dag er jeg blitt beæret med en helside i D2, fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv. En avis jeg er så gammel at jeg fortsatt kan finne på å kalle "Sjøfarten", etter den gang den het "Norges Handels- og Sjøfartstidende".

Grunnen er at jeg i all beskjedenhet blogger om herreklær med utgangspunkt i mine forsøk på å finne en personlig stil og å være litt bevisst på hva jeg kjøper og ikke kjøper. For den det måtte interessere, kan jeg si hva jeg har på meg på bildet.

Flat cap fra Stetson, kjøpt hos Hatte-Holm. Yndlingshodeplagget mitt.

Skjorte fra Giovani i Sandefjord, kjøpt på sommersalget nå i år (tidligere omtalt i bloggen).

Slips fra Volt i Bogstadveien (den nærmest Valkyrie plass)

Skinnjakke fra Gun Vik i hjembyen Porsgrunn. Se mer HER.

Bukser fra Gant, kjøpt hos VIC Skau i Skien, en lokal butikk jeg bruker en del.

Sko fra Sebago (minst tyve år gamle, og tidligere omtalt i bloggen).

Skuldervesken har jeg også skrevet om før, i DETTE innlegget. Den er eldgammel og fristet i mange år en elendig tilværelse, slitt og delvis ødelagt, nederst i klesskapet, men ble nylig rehabilitert ved hjelp av skinnskredder og skomaker.




Også kjente TV-fjes bruker de eksklusive skinnklærne fra Gun Vik i Porsgrunn.

Sykkel

Kjøretøyene mine. Det ene får plass i det andre - så vidt. I går så jeg en sammenleggbar, elektrisk sykkel i en butikk rett nedi gaten. Den må jeg kikke litt nærmere på.

Jeg har alltid likt å sykle, men hadde ikke gjort det på en del år da jeg prøvde meg igjen i Berlin i fjor høst. Det ga mersmak, og i vår kjøpte jeg en sykkel som jeg har hatt stor glede av i hele sommer. Sist jeg var i Oslo hadde jeg den med i bilen. Perfekt kombinasjon. Egentlig var det DETTE firmaet - Osloh, et firma som lager jeans og andre klær spesielt beregnet på sykling - jeg skulle gjøre oppmerksom på. (Hvorfor heter et amerikansk firma Osloh? Det virker ikke tilfeldig.) Kom tilfeldig over det da jeg sjekket noen sykkelsider på nettet (bl.a. Copenhagenparts). Da jeg syklet i yngre dager, var det racersykkel som var tingen. Nå virker det som om terrengsykkel er den store trenden. Men jeg er en urban syklist.




På lånt sykkel i Berlin i fjor.

Herremagasinet

Endelig fant jeg en kort kappe/lang jakke av en type jeg lenge har vært ute etter. Merket er Lapidus, som virker kjent, uten at jeg har klart å finne nærmere ut av det. Den klassiske dressjakken i hundetannmønster sto ikke på ønskelisten, men fulgte med i dragsuget.


For en tid siden var jeg innom en butikk i Oslo som heter Herremagasinet. Den ser litt sliten ut fra utsiden (nettsiden er heller ikke direkte innbydende), og ligger i en ikke mindre sliten gatestubb som heter Lybekkergata, som er en slags transportetappe mellom Storgata og Sentralstasjonen. Butikken er spesialist på store størrelser og retter seg med andre ord mot godt voksne menn både på den ene og den andre måten. Selv om alderen har sørget for at klær med karakteristikken slim fit ikke lenger egner seg for meg, er jeg ikke spesielt plasskrevende i størrelsen, det gjelder mer å finne det rette snittet. Det var med andre ord ikke for å oppsøke noen spesialist i store størrelser jeg plutselig befant meg i Lybekkergata denne dagen, jeg var slett ikke på handletur i det hele tatt, men på vei til fots fra Comfort Hotel Børsparken til Grünerløkka for å spise lunsj.
Selvfølgelig kikker jeg alltid i vinduene når jeg kommer forbi en klesforretning, og et plagg i vinduet til Herremagasinet fanget interessen. Jeg har lenge vært på jakt etter en kort frakk/lang jakke til vår- og høstbruk, og har sett på atskillige, uten å finne en som har passet perfekt og som jeg har følt meg vel i. Poenget med dette plagget var at det måtte være langt nok til å dekke en dressjakke. Frakker/kapper har jeg nok av, men noen ganger føler man seg litt for ”kledd” i en frakk, og den eneste jakken jeg har hatt, som passer i lengden og til årstidene, er en Gant-jakke med for sterkt preg av allværsjakke, selv om den er ensfarget svart og for så vidt stilig nok. Men det er noe litt mer klassisk jeg har vært på jakt etter. Og der, i vinduet til Herremagasinet, hang det et eksemplar som så ut til være midt i blinken. Inn for å prøve. Butikken var like ufiks innvendig som utvendig, men stappfull av klær, og med hyggelig og profesjonell betjening. Den korte frakken i vinduet var lys, men den fantes også i mørkeblå - den nyansen av mørkeblå som nesten ikke er til å skjelne fra svart. Helt perfekt. Passet gjorde den også. Når jeg skal prøve plagg av denne typen og ikke har dressjakke på meg, ber jeg alltid om å få låne en mens jeg prøver. En farlig ting å gjøre - to ganger i år har jeg kjøpt dressjakken også. Første gang var da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen i vår - da fikk jeg låne en Boss-blazer. Jeg vet ikke om ekspeditøren var tankeleser, men jeg hadde lenge ønsket meg en enkeltspent klassisk blazer. Og Boss-blazeren satt som et skudd - nesten. Litt for lang på ermene, og litt for lang på lengden. Så fikk jeg prøve en Corneliani-blazer - og den satt som et skudd. Men for en pris ... Boss-blazeren var dyr den også, men ikke verre enn at det gikk. Ekspeditøren sa at Boss-blazeren ville sitte like fint som Corneliani-blazeren når den ble lagt opp på ermene og lengden. Og hos Ferner Jacobsen er skredderarbeidet inkludert. Jeg tok ekspeditøren på ordet - uken etter kom Boss-blazeren hjem til meg i posten (også det inkludert i prisen), og ganske riktig - nå satt den som et skudd.
Hos Herremagasinet fikk jeg låne en klassisk grå dressjakke i såkalt hundetannmønster, fra en svensk fabrikk som heter Cavaliere, som jeg aldri hadde hørt om, men som kan karakteriseres som en svensk pendant til Frislid, og som ifølge fabrikkens hjemmeside er godt representert i norske butikker. Jakken satt som et skudd, og siden både jakken og den korte kappen var nedsatt, tok jeg begge deler ...







Den korte kappen virket som et meget godt kjøp til prisen på kr. 1499, nedsatt fra kr. 1999. Klassisk i fasongen og med forseggjorte detaljer som disse innerlommene.

Nye sko

I DETTE innlegget fortalte jeg om mitt første skokjøp på nettet, et par svarte monkstraps, en skotype man ser lite av i norske skobutikker, men som passer til den avslappede stilen jeg etterstreber. Skoene ble kjøpt hos Charles Tyrwhitt i Jermyn Street i London, som har en utmerket hjemmeside. Lenke nede til høyre på bloggen. Skoene ble kjøpt til halv pris på salg. Jeg fant ut at jeg ville ha et par brune også. Også de ble kjøpt på salg, og også de passet perfekt. De er i brunt skinn med litt preg. Randsydde, som man ser. Topp kvalitet. Solid gummisåle hele veien, i motsetning til de svarte, som hadde lærsåle (men jeg fikk skomakeren til å legge en pen gummisåle på dem).
De brune er til dagbruk og mer uformelle antrekk, mens de svarte er mer til kveldsbruk og festlige anledninger. De svarte er nesten like blanke som lakksko og virker fortsatt litt for nye, men jeg holder på å gå dem inn.
Disse brune monkstrapsene er det tredje skoparet jeg har kjøpt på nettet i år, fra to ulike engelske forretninger. Alle tre parene passer perfekt.



Her er skoene til et hverdagsantrekk jeg føler meg vel i. Bukser fra Armani, skjortegenser fra Massimo Dutti i Hegdehaugsveien (leste nylig at det ikke gikk så bra med Massimo Dutti og Zara i Norge, som visstnok tilhører samme konsern. Zara er som tidligere meddelt for ungdommelig og motepreget for meg, men på Massimo Dutti har jeg funnet mye bra). Det morsomste med dette antrekket er jakken. Jeg har lenge hatt lyst på en cordjakke og fant denne på Giovanis sommersalg - til hundre kroner!

Røde bukser

Personen på bildet er altså ikke meg, som man vil se. Noe av problemet med å ha en blogg om klær, er at jeg ikke orker å ta bilde av meg selv hele tiden. Derfor har jeg i dette tilfellet funnet et illustrasjonsfoto på nettet.

Røde bukser er typisk et av de temaene som kan dele menneskheten i to: for eller imot. Jeg har lenge vært på jakt etter et par selv, og som jeg nevnte i et innlegg nedenfor, fant jeg omsider det jeg lette etter på sommersalget hos Giovani i Sandefjord.

Da jeg var hos Giovani, overhørte jeg en replikkveksling mellom en mann og hans kone. Kona spurte om ektemannen ikke skulle ha et par røde bukser, men mannen svarte at det var han for gammel til. Han var både yngre og kjekkere enn meg, og spørsmålet som da naturlig meldte seg, er: Er røde bukser bare for yngre menn? Nei, mener jeg. Jeg har prøvde å observere litt, og jeg ser menn i alle aldre med røde bukser (i den grad menn overhodet går med røde bukser). Jeg velger derfor å mene at det ikke er aldersbetinget.

Men som sagt -- dette er typisk et for eller imot plagg. Jeg var redd jeg skulle føle at jeg stakk meg litt ut i røde bukser, men i dag har jeg flashet dem for første gang, både i butikken og på biblioteket, og det gikk helt fint. Jeg følte meg faktisk vel i dem. Og jeg ser ikke alderen som noen kontraindikasjon.

Av andre relaterte temaer som er i stand til å dele menneskeheten i to, er for eksempel slips/ikke slips, vanlige underbukser/boksershorts, sokker/ikke sokker (da snakker jeg om vanlige sko, ikke sandaler). Jeg har mine meninger om alle disse områdene, men det får jeg komme tilbake til etter hvert.

Personae

Jeg har tidligere omtalt tidsskriftet Personae. Dessverre har jeg ikke fått kjøpt siste nummer ennå, men det skal jeg straks rette på. HER er et intervju med redaktøren, Elisabeth Skjervum Hole.
Som katolikk liker jeg spesielt godt det hun sier om katolsk og protestantisk billedtradisjon.

Gammel kjærlighet ruster ikke

Når jeg virkelig trives med et plagg, går jeg med det til det omtrent faller av. Eventuelt blir det nedgradert til arbeidsplagg i hagen.
Jeg vet ikke hvor gamle de første Armani-jeansene mine er nå (bildet). De er godt slitt, som man ser, men jeg kommer til å bruke dem så lenge de henger på meg. Jeg viser meg ikke ute med dem lenger, til det bruk er de for lengst erstattet av nyere modeller. (Jo, jeg vet at det er in med hullete jeans nå, men det får være måte på.)

Jeg har 5-6 Armani-jeans i alt, og jeg kjøper dem i kjelleren hos Ferner Jacobsen.
Min forkjærlighet for Armani-jeans har ikke noe med merkebevissthet eller snobberi å gjøre, men at jeg føler meg vel i dem. Det har nok igjen noe med Armanis Comfort Fit-system å gjøre (innebygget elastisitet i stoffet), men også designet og modellutvalget.

Det eneste negative med Armani-jeans, er prisen. Nå vil noen kanskje lure på hvorfor jeg kjøper dem hos Ferner Jacobsen, det høres kanskje ekstra dyrt ut. For det første er det dårlig med Armani-forhandlere på mine hjemtrakter, for det andre har Ferner Jacobsen etter min erfaring ikke høyere pris enn andre på sammenlignbare varer, og for det tredje: Hos Ferner Jacobsen er skredderarbeid inkludert i prisen. Ikke bare det, men FJ sender også plagget hjem til meg gratis etterpå slik at jeg slipper å vente med å hente det til neste gang jeg er i Oslo. I tillegg kan nevnes FJs store utvalg og dyktige betjening. Men mer om Ferner Jacobsen senere, i et eget innlegg.

Brilleprøving

På DENNE siden kan man prøve briller på nettet. Litt morsomt.

Utstudert ufliddhet

Thomas Hylland Eriksen svarer ikke selv til betegnelsen "utstudert uflidd", jfr. sitatet nedenfor. Tvert imot virker han ganske soignert og velkledd; hårklippen er i orden, ansiktet er rent for buskvekster, og han har skjorte og dressjakke (men selvsagt ikke slips!).

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har i gårsdagens utgave av Magasinet i Dagbladet en teori om hvorfor norske akademikere kler seg som de gjør:

« ... en typisk norsk akademiker [...] bor i et ryddig og rent hus uten et eneste bilvrak i hagen, med luktfrie omgivelser og full kontroll over kroppens etterlatenskaper. Når han skal på jobb, tar han imidlertid på seg en flanellsskjorte med T-skjorte under, jeans og joggesko, selv om han hadde hatt råd til både Boss og Armani. Han dusjer nok hver morgen, men gidder ikke å barbere seg oftere enn annenhver dag, og det synes. Denne bevisst skjødesløse stilen har flere årsaker, både ungdomsdyrking (man kler seg som student hele livet) og det antiautoritære opprøret mange akademikere føler seg som etterkommere av. Utstudert ufliddhet kan forstås som en type investering (man snur de rådende verdiene på hodet for å vise at man har dem i sin hule hånd, tenk bare på sushi- og tartar-spisingen, ikke akkurat en arbeiderklassespesialitet) eller som en protest.»

Feilkjøp

Feilkjøpte, ubrukte bukser, klare for Fretex.

Av og til gjør man feilkjøp, det er ikke til å unngå. Eller er det? Noe av min motivasjon for å interessere meg aktivt for klær og stil tror jeg nettopp er å være så bevisst på hva jeg kjøper at jeg ikke gjør feilkjøp. Uten å ha noe statistikk for det mener jeg da også at feilkjøpsprosenten er mindre enn noen gang, og det viktigste ved dette: Feilkjøpsprosenten er spesielt liten når det gjelder dyre klær.
På én type plagg er feilkjøpsprosenten altfor høy, nemlig bukser. Dette er neppe tilfeldig, har jeg funnet ut. Et kjent menneskelig fenomen er at alder og vekt har det med å manifestere seg rundt livet, og at man gjerne vegrer seg for å innse dette. Jeg har nå fire--fem bukser liggende, noen av dem fortsatt med merkelappen på, som ikke kan brukes. Ikke dersom jeg skal ha det behagelig i dem. Og plagg man ikke føler seg vel i, er ubrukelige.
Ingen av disse buksene var dyre, så de representerer ikke noe stort økonomisk tap. Hvilket ikke vil si at det ikke er ergerlig nok. De dyre buksene jeg har kjøpt de siste årene, passer heldigvis perfekt, og har vært meget vellykkede kjøp. Kanskje det ligger noe her; at jeg tenker pytt-pytt fordi buksene ikke er dyre. At det er lettere å ønsketenke da, at de nok skal passe bare jeg kommer hjem og får gått litt med dem. Men det er å narre seg selv. Man må kjenne og se nøye etter der og da, i butikken, og er det noe som skurrer (les: strammer), så er det rett og slett så enkelt som at buksene ikke passer, og følgelig ikke skal kjøpes.
Et av feilkjøpene er ganske ferskt. Jeg var i Oslo, og hadde bestemt meg for å kjøpe et par røde bukser (mer om det i et senere innlegg). Jeg var innom en god del butikker, og klesshopping kan være en utfordring: Særlig når man går fra butikk til butikk kan stressnivået bli høyt og blodsukkeret lavt, og da er man særlig utsatt for feilvurderinger. Jeg endte omsider opp med et par røde bukser, til tross for at jeg skjønte at de ikke passet. Stress, lavt blodsukker og ønsketenkning sperret for klar og rasjonell tenkning. Sånt må man rett og slett ikke utsette seg selv og lommeboken for. (Rød-bukse-prosjektet fant i parentes bemerkning sin lykkelige løsning en uke senere, på Giovani-salget (innlegget nedenfor). Der fant jeg et par røde bukser som passet perfekt - og til en latterlig lav pris.)
Mine samlede erfaringer med buksekjøp har nå forhåpentligvis gjort meg så bevisst at jeg har gjort mitt siste feilkjøp på dette området.

Giovani-salget

Giovani turde være et kjent klesmerke for norske menn. Firmaet har kontor og lager på et industriområde i Sandefjord, og to ganger i året, vinter og sommer, arrangerer de stort salg rett fra lager en hel uke fra morgen til kveld. Prisene er utrolig lave, og her kan man virkelig gjøre kupp. Utvalget er størst for herrer, men det er også en del for damer. Selv om dette er et lagersalg, er det full butikkstandard med prøverom og kyndig (og hyggelig!) betjening. Jeg har ikke vært der på noen år nå, men i formiddag tok jeg turen til årets sommersalg, som pågår denne uken, og angrer ikke. Tre dressjakker, en bukse (endelig en rød!), to skjorter, et slips og tre belter - samlet pris kr. 1600. Ja, så billig er det faktisk når Giovani har salg.

Skoforbedring

I DETTE innlegget fortalte jeg om et par sko av den typen som kalles monkstraps på engelsk, men som vel ikke har noen egen betegnelse på norsk, som jeg kjøpte via Internett på salg hos Charles Tyrwhitt i Jermyn Street i London. Et vellykket kjøp på alle måter. Skoene hadde imidlertid lærsåle. Sko med lærsåle er glatte, slites fort og trekker vann. Skal man bare bruke dem til penbruk inne og for eksempel danse med dem, er det greit nok, men til mer allsidig bruk er gummisåle å foretrekke. Jeg gikk derfor til skomakeren og ba ham legge på et par gummisåler. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, at skal man holde garderoben noenlunde i orden, trenger man både en skredder (til reparasjoner og forandringer) og en skomaker. Jeg har vært så heldig å finne en skomaker av den gode, gamle typen i nabobyen (samme skomaker som hjalp meg med skuldervesken, se to innlegg nedenfor). Han kom med noen anerkjennende kommentarer til skoene og gjorde en utmerket jobb ved å legge på en ganske tynn gummisåle som på ingen måte ødela skoenes eksklusive karakter. Nydelig arbeid. Så nå er monkstrapsene atskillig mer anvendelige til mitt bruk.

Barbour-føljetongen

Fire innlegg nedenfor skrev jeg om en Barbour-jakke jeg har bestilt hos Ferner Jacobsen ("Fra ønskelisten", 28. april). Det var 27. april jeg bestilte den, og hittil har det vært umulig å få klar beskjed om når jakken skulle komme. Det er sannsynligvis ikke Ferner Jacobsens feil, innsatsviljen og servicen der er upåklagelig, det er visstnok Barbour som er trege til å svare på henvendelser. Typisk engelsk arroganse, kanskje. I går, nøyaktig én måned etter at jakken var bestilt, ringte de fra Ferner Jacobsen, som meddelte at de nå omsider hadde fått beskjed fra Barbour om at jakken ikke hadde vært å skaffe på en stund, men at den nå var på lager igjen, og at den ville ankomme i midten av juni. Jeg tar ventetiden med godt humør - det er alltid hyggelig å ha noe å se frem til. Det er tross alt snakk om en jakke jeg kommer til å ha i mange år. Hyggelig var det også at prisen viste seg å være en del lavere enn først oppgitt - cirka 2800 mot 3500.

Rehabilitering

Dette er ikke et plagg, som man ser, men vel det som kalles en accessoire. Eller et stykke tilbehør, på godt norsk. En skulderveske i godt, tykt lær. Akkurat passe størrelse. Den er så gammel at jeg ikke husker når og hvordan jeg fikk den; kanskje har den vært en gave, kanskje har jeg kjøpt den selv. Med årenes løp var den blitt ganske medtatt - sømmer hadde gått opp, skulderremmen var borte, håndtaket fillete. Siden jeg alltid har likt denne vesken, og den er så praktisk og anvendelig, bestemte jeg meg for å rehablitere den. Først ble den overlatt skredderen min, som egentlig er skinnskredder, og som dermed har symaskin som kan sy i tykt lær. Hun gikk over alle sømmer og reparerte dem, og frisket dessuten opp fargen på læret. Deretter overlot jeg vesken til en skomaker, som lagde ny skulderrem og nytt håndtak. Karabinkrokene ble kanskje litt i kraftigste laget, men vesken fremstår nå som ny. Det lille som fortsatt kan skimtes av slitasje, er bare kledelig patina. Skomakeren tok 350 kroner for å lage ny skulderrem og nytt håndtak, og skinnskredderen atskillig mindre for sin jobb. Det var det verd. Det gir en egen glede å reparere ting og holde dem i hevd. Det gjelder også klær.

Gode eksempler

I DETTE innlegget i bloggen Welldressed var det mange inspirerende antrekk synes jeg. Apropos bildet, så er røde bukser typisk et plagg som deler menneskeheten i to; for eller imot. Selv er jeg ikke fremmed for å anskaffe meg et par.

Trendy? Jeg?

Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg går inn for å være trendy. Jeg prøver å oppnå en klassisk avslappet stil som ikke er basert på moter og trender. Av og til opplever jeg imidlertid å bli trendy mot min vilje, eller hvordan jeg skal uttrykke det. For to-tre år siden leste jeg for eksempel en sak i Magasinet rundt nyttår om trendene for det kommende året. Blant annet ville det nå bli trendy å gå. (Skal det være skikkelig trendy, må man selvfølgelig kalle det "power walking" eller "Nordic walking" eller noe i den stilen.) Men saken er at på det tidspunktet hadde jeg allerede gått i mange år. Og jeg går fortsatt. Som regel to intensive hundeturer hver dag, på hver en times varighet. Eller lengre turer, som opp på en lokal fjelltopp på 500 meter. Der var jeg 65 ganger i fjor. Hvorfor går jeg så mye? Jeg kunne jo si at det var for å holde meg i form, og det er vel noe av grunnen, men en like stor grunn er det jeg vil kalle gåingens egenverdi; det er en fin avveksling fra skrivebordstilværelsen, jeg liker meg ute i naturen, og jeg liker å føle været og årstidene på kroppen (jeg går året rundt). Jeg går i hvert fall ikke fordi det er trendy. (Nå er det kanskje ikke trendy lenger heller.)

Når det gjelder temaet for denne bloggen, klær og stil, så har jeg i mange år brukt noen Ray-Ban-solbriller som heter Wayfarer. En gammel modell, sikkert fra femtiårene, "retro" vil man kalle den i dag. Det begynte med at jeg fikk et avlagt par av en god venninne (den ene stangen var litt knekt, men hang sammen, og brillene var fullt brukbare). Jeg likte disse brillene fordi de er store og solide og demper sollyset akkurat passe. Etter hvert har jeg kjøpt meg et par til, slik at jeg har ett hjemme og ett i bilen. Jeg bruker dem ikke mye, for jeg liker egentlig ikke å bruke solbriller. Jeg foretrekker et hodeplagg med skygge, det vil i praksis si en flat cap eller en caps.

Men som man vanskelig kan ha unngått å få med seg, var Wayfarer plutselig den store brilletrenden i 2009, og er det kanskje fortsatt. Det er i hvert fall de solbrillene man stort sett ser rundt på motebloggene og i motebladene nå. Men jeg vil bare ha sagt, at hvis jeg skulle bli påtruffet med Wayfarerne mine på meg, er det IKKE fordi jeg prøver å være trendy, det er fordi jeg har brukt Wayfarer de siste ti årene og fortsatt kommer til å gjøre det lenge etter at Wayfarer igjen er blitt utrendy.

Fra ønskelisten

Denne jakken fra Barbour er en klassiker, og jeg ønsker meg den. Ferner Jacobsen hadde den ikke inne, men arbeider med saken.

Litt pretensiøst uttrykt kan man si at jeg arbeider med å bygge opp en garderobe. Basert på behov/anledninger/årstider har jeg en imaginær liste over plagg jeg trenger. Listen er ikke så lang lenger, for jeg har anskaffet meg mye de to siste årene, så behovene begynner å bli dekket. Fordelen med en plan er at man handler bevisst og ikke utsetter seg for uoverveide impulskjøp. Eller rettere sagt; ved å ha en bevisst plan, kan man innpasse også impulskjøpene i denne. For noen uker siden kjøpte jeg for eksempel et par lyseblå jeans (Diesel) på impuls.

Jeg hadde ikke definert noe behov for disse buksene, men de sprang meg i øynene i en butikk, og satt som et skudd. Grunnen til at jeg kjøpte dem, var at de ville gi flere variasjonsmuligheter til allerede eksisterende plagg. Det skjønte jeg da jeg så og prøvde dem. Slike anledninger må man selvfølgelig være åpen for. Clouet er å ha den overordnede planen i bakhodet slik at man handler på kontrollert impuls og ikke på tilfeldige innfall.





De lyseblå Diesel-jeansene passer for eksempel godt sammen med den dobbeltspente blazeren min. Apropos blazer, så har jeg også hatt behov for en enkeltspent blazer. Da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen nylig, for å finne ut hvilken størrelse jeg trengte, fikk jeg låne en mørkeblå enkeltspent blazer fra Hugo Boss til å ha under, og den satt bare som et skudd ... Heldigvis eller dessverre, alt ettersom man ser det fra garderobens eller økonomiens side.

Fred Perry

En person i min umiddelbare genetiske nærhet hadde fødselsdag i går, og fikk blant annet disse Fred Perry-skoene av sin kjære. Hvilket straks satte meg i tanker om at jeg selv faktisk trenger et par sko av denne typen til sommeren. De vil stå godt i stil med flere ting jeg har (det meste av sommertøy, egentlig), blant annet en kortermet svart Fred Perry-piquetskjorte som jeg kjøpte på salg i Fred Perry-butikken i Sturegallerian i Stockholm sommeren for tre år siden.

Et barbert innlegg

Kall meg gjerne konservativ, men jeg har alltid ment at motoriserte gjenstander ikke har noe opp i ansiktet på folk å gjøre. Følgelig har jeg alltid bedrevet våtbarbering. Jeg har aldri eid en barbermaskin. Jeg er ikke så veldig fornøyd med Gilette-produktene på boks. Til jul fikk jeg en fin barberkrem på tube, og da det nå nylig var slutt på den, tok jeg en tur til Body Shop for å se hva de hadde. Deres utvalg av produkter for menn er ikke direkte imponerende, men det er jo mulig at det sier mer om menn enn om Body Shop. Den eneste barberkremen de hadde, var denne, av maca root. Dermed var det ikke snakk om noe valgets kval. Ikke vet jeg hva maca root er, men god var den.

Hverdagsantrekk

Jeg hadde nettopp en prat på trappen med min gamle nabo, som kom forbi på vei fra butikken. Hun komplimenterte meg for at var så elegant antrukket i dag. Hva har jeg på meg? En hvit T-skjorte fra Dressmann (Dressmann har noen utrolig gode T-skjorter, men det er også det eneste jeg kjøper der), over den en brun skjortegenser i ull fra Massimo Dutti (Sturegallerian i Stockholm for tre år siden), og ytterst en grå bomullsgenser fra danske Buksesnedkeren (kjøpt for mange år siden i en nå nedlagt herrekvipering her i hjembyen). De mørkelilla cordbuksene er også fra Massimo Dutti (Hegdehaugsveien i Oslo i fjor).
Dette er et ledig antrekk som jeg føler meg vel i til hverdags. Fortsatt er ikke våren kommet lenger enn at det kan være godt med litt ull, og så regulerer jeg temperaturen ved å ta den ytterste genseren av og på.
Skoene er et par mokkasiner fra finske TopMan som jeg av en eller annen grunn aldri har vært særlig fornøyd med, men som funker greit som tøfler. Som tidligere meddelt klarer jeg ikke å gå med tøfler, jeg må ha ordentlige sko på bena.

For den som lurer på det: På veggen bak meg er det kunst av (fra venstre) Ørnulf Opdahl, Tore Hansen og Bjørn Ransve. Under det lille svarte bildet av Tore Hansen et bilde av Margrete Reiten Danielsen, som nylig hadde utstilling i galleriet vårt. Flere av bildene hennes kan ses på Galleri Oksens Facebook-side HER.
Og i vinduet på kontoret mitt står Skule Waksvik-skulpturen som har gitt galleriet navn.

Mer sko

Alltid spennende med pakker i posten (eller på døra med DHL). Jeg hadde bestilt gavepakning fordi det ikke kostet noe ekstra. Og det var jo en gave fra meg selv til meg selv ...


Oppildnet av det vellykkede skokjøpet på nettet, omtalt to innlegg nedenfor, bestilte jeg sporenstreks ytterligere et par sko på nettet, også disse fra England, fra Mywardrobe.com. De kom på døra i dag med en gul DHL-bil, på rekordtid. Og jammen passet ikke også disse perfekt! Mine første par tofargede sko, tiltenkt lyse og sommerlige antrekk.





Detaljert instruks for prøving og bytting.














Jeg prøvde dem sammen med et par nye Gant-jeans. Jeg manglet et par lyse kakifargede bukser til sommeren (det som kan se ut som mørke flekker på buksebena er bare urenheter på objektivet). Jeg prøvde først skoene på et teppe, slik instruksen lød, men kjente straks at skoene passet, så derfor gikk jeg bort fra teppet for å ta bildet.








Nærbilde av nyervervelsene. Så mye som jeg skriver om sko akkurat nå, og om skokjøp på nettet, gir det kanskje et inntrykk av at jeg har et skoforbruk på linje med Imelda Marcos. Det mangler det nok mye på. Men det er dette med sko til enhver anledning. Nå føler jeg at jeg etter hvert er ganske bra dekket når det gjelder sko. Det er snakk om svært bevisste anskaffelser med tanke på ulike antrekk og anledninger.

To vellykkede skokjøp på nettet gjør at jeg ikke lenger har betenkeligheter i så måte. Norsk skobutikker er omtrent like kjedelige som herreekviperingene. Utvalget er mye mer variert og spennende i utlandet, prisene er ikke avskrekkende, og servicen er forbilledelig hvis man holder seg til seriøse firmaer. Monkstrapsene kom meg vel på rundt 1500 kroner (de var som sagt på salg), og skoene i dette innlegget på rundt en tusenlapp.